Takk og lov for snorkel

Noen dager er dumme og vanskelige i seg selv, i dag er en slik dag - faktisk så er i dag dag nr 61 i en konstant rekke med vrange dager. Men – jeg lar meg ikke knekke!!
Selv om deler av tilværelsen min stort sett er tverre og vanskelig, og jeg nå er inni en fase som er enda verre enn vanlig, er det jeg som setter standarden for hvordan jeg velger å føle!
Jeg kan gi opp, jeg kan fortvile, jeg kan rase mot urettferdigheten eller jeg kan bestemme meg for at; ja vel, så er det sånn nå, men hvordan kan jeg leve med det? Så jeg lever redusert, men med godt humør 
Akkurat nå er det verre enn vanlig, for to måneder siden var det ikke så ille som nå, men det var også verre enn vanlig da. Jeg gikk på en smell i slutten av mai, og siden da har jeg prøvd å kravle meg på bena igjen, det har jeg ikke klart, tilværelsen har i stedet for bare blitt vanskeligere og vanskeligere.
Så da ender jeg opp med å kjempe med nebb og klør, og det er dumt av meg. Jeg vet hva jeg trenger, jeg vet innerst inne hva som kanskje kunne ha hjulpet meg å komme ut av denne fasen. Etter søtten - atten dager med denne nye standarden av skjønte jeg at om jeg var flink pike (noe jeg svært sjeldent er) i to-tre uker så kanskje, kanskje jeg kunne fått hodet over vannet igjen. Men jeg klarer ikke å være så flink pike så lenge. En dag eller to, til og med fire – fem dager når jeg faller pladask kan jeg klare, men to-tre uker?
Det er seks uker siden jeg skjønte hva jeg trenger, seks uker hvor jeg har vært litt flinkere pike, men ikke flink nok og ikke lenge nok i strekk. Så i stedet for å bli bedre har det blitt verre… det er lenge siden jeg hadde hodet over vannet, men takk og lov for snorkel!!