Morgengry

Det er kaldt i dag, råkaldt faktisk. Det gjør det ekstra godt å sitte inntullet i et pledd med en varm kop te og se mørket slippe taket… gryningen sprer seg over fjellene, morgenens glød spiller på himmelen, sprakende rosa og dus fiolette skyer strekker seg over den blek blå horisonten.
Jeg sitter stille her og nyter… jeg har prøvd å stå ved vinduet og strekke hals for å få med meg mest mulig av fargespillet, men da blir det svart igjen. Det prikker, blir numment og synet forsvinner. Best å sitte stille.
Dampen fra teen kiler meg i nesen, jeg puster dypt og trekker inn den fyldige aromaen, forsiktige små gleder. De rødmende skyene er nå duegrå, natten er igjen i dvale, dagen har tatt over og de få stille minuttene med morgengry er forbi for denne gang.
Jeg strekker meg og tenker det er på tide å komme i gang, reiser meg opp, tar meg for og venter. Mørket varer bare noen sekunder, prikkingen gir seg, numment blir levende igjen og det lysner til, mitt eget lille morgengry.
Ah… forsiktig i dag jente, forsiktig…

Å bry seg...

Er det greit å bry seg, når man bryr seg om, ikke stikker-nesa-si-i-det bryr seg? Kan man med god samvittighet bare sitte på gjerdet og se på uten å gjøre noe? Og om man velger å gjøre det, mister man ikke da retten til å kritisere, klage og dømme, og ikke minst til etterpå å komme med hva-var-det-jeg-sa.
Jeg har ofte valgt å si i fra, noen ganger høylytt og klart for å bli hørt. Og flere ganger har det kommet og bitt meg etterpå, noen ganger har det glefset til med det samme også. Jeg har brent meg, blitt stemplet som innpåsliten og som forræder, men vet du hva, aldri har jeg angret.
Aldri har jeg ønsket at jeg holdt munn, aldri har jeg sett tilbake og tenkt at det var dumt av meg, aldri har jeg ønsket det ugjort. Grunnen til dette er veldig enkel. Jeg tenker meg først godt om, så veier jeg konsekvensene og ser om worst case senario er verdet det.
Er det verdt det hører du fra meg…