Han hadde bestemt seg for å dø. Det var ikke noe annet å gjøre, det var ikke noe igjen av livet hans, ikke noe å leve for, så hvorfor vente på døden? Bedre å gå ut og finne den selv.
En gang var livet hans fult av gleder, hans elskelige kone, hans skjønne barn, hans meningsfylte arbeid, hans gode venner, livet var fylt av den ene gleden etter den andre. Men ikke nå lengre.
Han mistet den godt betalte jobben, og sammen med pengene forsvant kone og barn. Han vendte seg til sine venner bare for å oppdage at han ikke lengre hadde noen. Han hadde ikke noe igjen å leve for, ingen gleder igjen å se frem til.
Så han hadde bestemt seg for å dø. Nå. Hvorfor vente på noe som uansett kommer til alle? Han viste hvor han kunne finne døden, han viste hvor han skulle hoppe fra, han var på vei dit nå. Men bakerst i hodet murret det en tanke om at det kanskje fantes nye gleder der ute, tenk om det fantes en mulighet for at livet allikevel var verdt å leve. Så han tok en ny avgjørelse.
Hvis noen, en eneste person i mengden, smilte til han før han kom frem, skulle han ikke hoppe. Da ville han ikke gi opp, da ville han lete etter nye gleder. Alt som skulle til for at han var villig til å gi livet en sjanse til var at et eneste mennesket så han og smilte til han før han kom frem og hoppet.
Hva hadde skjedd om han møtte deg?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar