Ikke alt går som planlagt

Planen for de neste 10-14 dagene er å fylle fryseren slik at jeg på svake dager fortsatt kan spise middag. Jeg har handlet inn og håper kreftene holder slik at jeg får fylt fryseren med både det ene og det andre. Dagens plan er tahikuler, men siden kroppen er ikke alltid med på disse fyll fryseren prosjektene, satt jeg quinoa til koking med en gang jeg sto opp så jeg må lage thaikuler i dag. Jeg kjente bevist ikke etter hvordan formen er, for det kan ta litt motet fra meg. Kroppen er ikke happy, men jeg skal godsnakke med den og ta matlagingen litt om litt. Nå er alt kuttet, veiet og målt og helt oppi gryta (for den store blandebollen knuste før i dag) og der for det stå en stund til kjenner jeg. Jeg skal steke noen i kveld, men ser i grunn for meg at mesteparten stekes i morgen. Hurra for at jeg ikke har noe i mot å spise samme gode middag to dager på rad.

kengurubarnliv

I dag er en sånn dag. En dag hvor jeg stort sett bare kommer til å sitte forrand pc’n eller ligge i sengen og slumre eller lese bok. Jeg har dusjet, det tok mye energi, så nå sitter jeg her og kjenner på at jeg er sulten, men jeg må vente en stund før jeg orker å reise meg opp og lage mat. Kle på meg etter dusjen hadde også vært en god ide. Hverdagen består stort sett av dager som dette, de gode dagene er få og langt imellom. Jeg føler jeg lever et kengurubarnliv. Jeg ligger gjemt unna resten av verden uten å klare noe som helst eller jeg tusler stille rundt alene hjemme, men stort sett opplever jeg ikke annet enn bøker og film/tvserier. Jeg ligger nedi kengerumammas lomme, isolert og alene mens verden snurrer videre rundt meg uten at jeg er med. Jeg sparer krefter alt jeg kan, men det er ikke alltid det virker. Men så, så skal jeg noe, jeg skal ut i verden og møte andre mennesker. Jeg er i et bursdagselskap, hos kiropraktoren, eller på besøk noen korte timer, og da opplever jeg så mye jeg kan, jeg tar alt til meg og suger det inn. Jeg er ute av kengerumammas lomme og får være en del av verden en kort stunt før kreftene tar slutt og jeg må hjem til isolasjonen igjen. Nå er jeg i en fase hvor jeg klarer to ting i måneden om jeg er heldig. Jeg håper og regner med det blir bedre når det blir varmere i været. Jeg tror jeg hadde blitt galere enn jeg alt er om jeg ikke hadde hatt kapasitet til å snakke mye i tlf. Det redder meg. Det gir meg en link til omverdenen og hindrer meg i å bli helt isolert. Facebook er også fint, men gir meg på langt nær så mye som telefonsamtaler. Hvor mye jeg klarer å snakke i tlf avhenger også av dagsformen, er jeg helt på bunn klarer jeg ikke så lange eller mange samtaler. Det kan irritere og frustrere meg hvor lite jeg får til, men i stede velger jeg å fokusere på hvor heldig jeg er som er i en situasjon hvor arvingene stort sett har fløyet redet og jeg bare har meg selv å ta vare på.