En sensommer romanse…

Jeg har en romanse med Piel De Sapo melon, jeg har vært riv ruskende henført og fortap siden i sommer, det har nesten ikke gått en dag uten litt herlig lykke. Men nå er høsten her og min kjære Piel De Sapo trekker seg vekk…
For ikke lenge side var den så søt og saftig, det var sødmeflyt ekstase i hver bit. Men lidenskapen svinner, Piel De Sapo er ikke lengre like interessant og fristende, istedenfor er den utvannet og skuffende…
De fleste romanser trenger litt hete iblant, så jeg fyrer opp under min kjære, jeg skrur på varmen til den freser. Men det er ikke det samme, Piel De Sapo blir igjen litt søtere, litt mer fristende, men det er bare en illusjon. Jeg kan smake det i hver bit, den kunstige sødmen, en fremtvunget smak som ikke gis frivillig… Så jeg sukker og innser at det er slutt for denne gang. Vinteren er rett rundt hjørne, snart kommer kulden og fordriver den siste smaken av sol og sommer.
Men om jeg er tålmodig, om jeg er trofast og sterk, om jeg holder motet oppe og øynene rettet mot horisonten, da er ikke alt håp ute. Når solens stråler varmer nakken min igjen vet jeg at min kjære Piel De Sapo venter på meg med sitt sukkersøte indre…

Takk og lov for snorkel

Noen dager er dumme og vanskelige i seg selv, i dag er en slik dag - faktisk så er i dag dag nr 61 i en konstant rekke med vrange dager. Men – jeg lar meg ikke knekke!!
Selv om deler av tilværelsen min stort sett er tverre og vanskelig, og jeg nå er inni en fase som er enda verre enn vanlig, er det jeg som setter standarden for hvordan jeg velger å føle!
Jeg kan gi opp, jeg kan fortvile, jeg kan rase mot urettferdigheten eller jeg kan bestemme meg for at; ja vel, så er det sånn nå, men hvordan kan jeg leve med det? Så jeg lever redusert, men med godt humør 
Akkurat nå er det verre enn vanlig, for to måneder siden var det ikke så ille som nå, men det var også verre enn vanlig da. Jeg gikk på en smell i slutten av mai, og siden da har jeg prøvd å kravle meg på bena igjen, det har jeg ikke klart, tilværelsen har i stedet for bare blitt vanskeligere og vanskeligere.
Så da ender jeg opp med å kjempe med nebb og klør, og det er dumt av meg. Jeg vet hva jeg trenger, jeg vet innerst inne hva som kanskje kunne ha hjulpet meg å komme ut av denne fasen. Etter søtten - atten dager med denne nye standarden av skjønte jeg at om jeg var flink pike (noe jeg svært sjeldent er) i to-tre uker så kanskje, kanskje jeg kunne fått hodet over vannet igjen. Men jeg klarer ikke å være så flink pike så lenge. En dag eller to, til og med fire – fem dager når jeg faller pladask kan jeg klare, men to-tre uker?
Det er seks uker siden jeg skjønte hva jeg trenger, seks uker hvor jeg har vært litt flinkere pike, men ikke flink nok og ikke lenge nok i strekk. Så i stedet for å bli bedre har det blitt verre… det er lenge siden jeg hadde hodet over vannet, men takk og lov for snorkel!!

Nemlig det så!!!

How do you solve a problem like Maria?
How do you catch a cloud and pin it down?
How do you find a word that means Maria?

A flibbertajibbit?

A will of a whisp

a clown

Many a thing you know you'd like tell her
Many a thing she ought to understand

But how do you make her stay?
And listen to all you say

how do you keep a wave upon the sand?

Oh how do you solve a problem like Maria?
How do you hold a moon beam in your hand?

When I'm with her
I'm confused
Out of focus
And bemused
And I never know exactly where I am

Unpredictable as weather

She's as flighty as a feather

She's a darling

She's a demon

She's a lamb

She'd out pester any pest
Drive a hornet from its nest

She can throw a twirling dervish out of whirl

She is gentle
She is wild

She's a riddle
She's a child

She's a headache

She's an angel

She's a girl!!


How do you solve a problem like Maria?
How do you catch a cloud and pin it down?
How do you find a word that means Maria?

Litt stillstans

Mange sånne dager på rad resulterer i at blogging ikke blir prioritert. Det er så mye annet som er viktigere. Å bruke stemmen sin, verdens beste (snart) fjortis, foreldremøtet, tlf med venninner…
Håper at det snart blir slutt på sånne dager og at jeg kommer sterkere tilbake.

Et smil kan være alt som skal til.

Han hadde bestemt seg for å dø. Det var ikke noe annet å gjøre, det var ikke noe igjen av livet hans, ikke noe å leve for, så hvorfor vente på døden? Bedre å gå ut og finne den selv.
En gang var livet hans fult av gleder, hans elskelige kone, hans skjønne barn, hans meningsfylte arbeid, hans gode venner, livet var fylt av den ene gleden etter den andre. Men ikke nå lengre.
Han mistet den godt betalte jobben, og sammen med pengene forsvant kone og barn. Han vendte seg til sine venner bare for å oppdage at han ikke lengre hadde noen. Han hadde ikke noe igjen å leve for, ingen gleder igjen å se frem til.
Så han hadde bestemt seg for å dø. Nå. Hvorfor vente på noe som uansett kommer til alle? Han viste hvor han kunne finne døden, han viste hvor han skulle hoppe fra, han var på vei dit nå. Men bakerst i hodet murret det en tanke om at det kanskje fantes nye gleder der ute, tenk om det fantes en mulighet for at livet allikevel var verdt å leve. Så han tok en ny avgjørelse.
Hvis noen, en eneste person i mengden, smilte til han før han kom frem, skulle han ikke hoppe. Da ville han ikke gi opp, da ville han lete etter nye gleder. Alt som skulle til for at han var villig til å gi livet en sjanse til var at et eneste mennesket så han og smilte til han før han kom frem og hoppet.
Hva hadde skjedd om han møtte deg?

Hvilken dag er det i dag?

Hvilken dag er det i dag? Hvilken dag er det i dag? Er det torsdag? Er det torsdag? Ja det er det. Men hvilken dag er det i dag? Hvilken dag er det i dag? Er det snart? Er det snart? Ja det er snart, det er bare 15 uker til julaften i dag.

Alle som kjenner meg vet at jeg er nissejente nr 1. Jeg begynner med julegaver i januar, og mange ganger har jeg begynt før julaften året før. Sånn er jeg bare. Jeg liker julen, jeg liker å gi bort gaver, så hvorfor begrense forberedelsene til julen til noen få måneder på slutten av året?
Jeg skriver lister og fyller inn i juleskjemaet mitt så fort jeg kommer på noe som en person trenger eller ønsker seg.
For eksempel så snakket jeg med en på sommeren som synes det var så kjedelig å steke vafler for det tok så lang tid å steke til så mange, så da tenkte jeg et dobbel vaffeljern skal du få i julegave. Dermed hadde jeg mange måneder på meg og vaffeljernet fant jeg på tilbud, og glad det ble hun!
Jeg tenker ikke at julegaver er noe som kjøpes like før jul, og jeg har dessutten ikke økonomi til å kjøpe alt før jul. Når desember kommer går jeg bare i matbutikker og på Nille, for det er alltid småting som mangler.
Det vi koser oss med i desember er å pakke inn pakkene, lage kaker, marsipan og trøfler, spille julemusikk og pynte til jul. Ikke noe stress, ikke noe panikk, bare dag etter dag med herlig kos. På den måten får jeg dratt ut julen samtidig som jeg slipper masse fjas og mas.

Tenker tanker om å blogge

Tenker tanker om at når jeg velger å blogge velger jeg å legge meg selv ut for hogg. Når jeg skriver i offentlighet, så er tankene mine blitt offentlig, og da er også andres tanker om mine tanker offentlig. Slikk er internett, slik er det å offentliggjøre seg selv, slik er det å blogge. Så nå jeg velger å blogge, når jeg velger å offentliggjøre meg selv, da velger jeg det helt selv.

En sånn dag.

I dag er en sånn dag, jeg har ingen krefter og store smerter.
Hva er en sånn dag? Hvordan kan jeg forklare hva det vil si å slite med ME? En sånn dag er når jeg ikke har feber og vondt i halsen men ellers alle symptomer på svineinfluensa. Det er når det er vanskelig å holde hodet oppe, det er et ork å få på klærne, jeg er for sliten til å lese, tekoppen er vanskelig å løfte, og å gå og hente posten er en stor ekspedisjon. På sånne dager stå hodet stille, tanker kommer og går før jeg får tak på dem. Ting jeg vet og rutiner jeg kan forsvinner for meg og jeg må tenke etter for å klare de enkleste oppgaver. Det er vanskelig å konsentrere seg på grunn av smertene og kroppen er for sliten til selv de mest nødvendige sysler. Dette er ME.
Sånne dager er hva jeg må betaler for gode dager, besøk av venner kan resultere i en sånn dag, en handletur til Drammen resulterer som oftest i flere sånne dager, en tur til Oslo resulterer i mange sånne dager. Selv det å skrive denne teksten er krevende på en sånn dag som dette. Jeg har skrevet i etapper, noen setninger nå og da, med lange pauser i mellom.
ME er vanskelig for andre å forstå fordi sånne dager ikke synes. På sånne dager er det ingen som ser meg, ingen som ser hvor ødelagt jeg er, hvor skjør og redusert ME gjør meg.
Når jeg synes, når jeg går ut og blir sett, er det en god dag. Da ser jeg frisk ut, er full av latter og smil og bruker opp energien min i store jafs. Etterpå kommer sånne dager som i dag, dager da jeg er så sliten og svimmel at det vanskelig å sitte i godstolen, dager som tilbringes i kjedsommelighet i sengen eller liggende på sofaen.
Så hva har jeg gjort for å få en sånn dag? Denne gangen tror jeg at jeg vet det, men sånne dager kommer også når jeg har vært flink, de kan komme uten grunn, uten provokasjon og uten forvarsel.
Sånne dager er de aller verste.

Eh… huff da

Jeg ser det kan virke som jeg belærer eller preker, og det er ikke meningen!!
Det har seg bare slik at hverdagen ikke alltid er like enkel, og den letteste måten å minne meg selv på at det er feil å fokusere på nederlag, at jeg må ville ikke bare ønske, at mine valg er mine valg, at smerte er relativt, at jeg skal glede meg over her og nå, er å skrive om det. Jeg kan jo ikke la vær å bruke mine egne råd. Så når det kommer slike funderinger som kan virker belærende, så er de det, det er en preken til meg selv; skjerp deg jente!!

Å ønske eller å ville

Jeg skulle ønske jeg var flinkere, jeg skulle ønske jeg fikk til mer, jeg skulle ønske jeg var tynnere, penere, sterkere, rikere. Jeg skulle ønske jeg fikk orden på tilværelsen, skulle ønske jeg klarte å være trofast, skulle ønske jeg nådde målene mine, skulle ønske drømmene mine ble sanne. … ønske, ønske, ønske.
Å ønske er et like stort behov som å ville, å ønske er like inderlig, like intenst og like lidenskapelig, men det er en vesentlig forskjell mellom å ønske og å ville.
Når du ønsker noe vil du det med hele deg, med en desperat lengsel, det er målet du ønsker å nå, dit du ønsker å komme. Når du vil noe vil du det med hele deg, med en desperat lengsel, det er målet du vil nå, dit du vil komme.
Så hvor ligger forskjellen, og hvorfor er den så stor? Hvis du er ærlig med deg selv er det ikke vanskelig å se og kjenne igjen forskjellen mellom å ønske og å ville. Å ønske er uforpliktende, å ville er forpliktende. Den store forskjellen ligger i hva du er villig til å gjøre. Ønsker du er unnskyldningene ikke langt unna, vil du, er du villig til å jobbe, jobbe beinhardt, for å nå målet ditt.
Når du ønsker er det lett å gi ytre omstendigheter skylden for at målet ikke oppnås; jeg var for sliten til å trene, jeg falt for fristelsen, jeg har lett etter akkurat en sånn jakke i mange år og bare måtte ha den, jeg har vært så flink at jeg fortjener en påskjønnelse, osv, osv, sov.
Når du vil er du klar over hva som må til, du leter ikke etter smutthull, du ser ikke etter unntak og bortforklarer ikke tilbakefall. Du er villig til å legge ned innsatsen selv om du er klar over at det blir tøft, du er villig til å forsake, villig til å begrense deg for å nå målet.
Selv om du virkelig vil noe kommer hindringene til å stå i kø, og tilbakefall vil forekomme, men å ville betyr at du ikke gir opp, du reiser deg opp igjen, tar en ny statusrapport og fortsetter mot målet.
Ofte kommer det å ønske før det å ville, ofte må vi misslykkes før behovet blir så stort at vi vil. Jeg har i mange perioder i livet vært en som ønsker, og på noen områder er jeg det enda, jeg er ikke klar for forpliktelsene som ligger i å ville. På andre områder vil jeg, og får til, selv om det ofte tar lengre tid enn jeg hadde forestilt meg.
Ta et lite oppgjør med deg selv, vær ærlig, tenk over hva du ønsker og hva du vil.

Å fokusere

Det er mye i livet vi ikke kan velge selv, det er vel faktisk mer vi ikke kan velge enn vi kan velge.
Vi kan velge hvem vi gifter oss med, men om ekteskapet blir lykkelig er ikke vårt valg alene. Vi kan velge hvilken utdannelse vi tar, men om helsen holder kan vi ikke velge. Vi kan velge å få barn, men barna lever sitt eget liv med sine egne valg.
Livet tar oss med dit det vil uten at vi har styring, det er bare å klamre seg fast og leve. Det vi kan velge er hva vi fokuserer på. Er det livets skuffelser vi ser og lar oss overveldes av, eller ser vi lysglimtene der de er å finne?
ME er vanskelig, det er så mye jeg ikke får til, så mye jeg ikke har krefter til, så mye som ikke blir gjort. Hvis jeg hver dag skal se og ta innover meg alt jeg ikke klarer vil det ødelegge meg. Hvis jeg teller alt jeg ikke makter, alt jeg ikke får til, alt som må gjøres men ikke blir gjort, vil jeg se meg selv om en taper, og det er jeg ikke!!
Så jeg har valgt å fokusere på det jeg får til. På slutten av dagen sukker jeg ikke over at gulvene fortsatt er skinte, at vinduene burde vært vasket, at klærne hoper seg opp og at stuebordet er rotete. Istedenfor gleder jeg meg over at har fått gått en tur i solen, lagd middag, betalt regninger, skrevet litt og lagt på plass noen rene klær.
Livet består av valg, hele tiden, dagen lang. Et av valgene vi kan ta er hvordan vi velger å la livet påvirke oss. Det er ditt valg hvordan du velger å se hverdagen din, hva du velger å fokusere på - skuffelser eller gleder. Du velger hvordan du vil leve livet ditt, hva du vil legge vekt på, hva du vil defineres av, hvordan du skal se på deg selv.
Det høres kanskje rart ut, at å fokusere på hva man får til i stedet for hva man ikke får til skal være så forskjellig. Prøv. Se om å flytte fokus er noe som passer for deg. Det er ditt valg.

Blogging

Blogging… hmmm… er det noe for meg? Jeg liker å skrive, men har jeg noe interessant å si? Men har det egentlig noe med saken å gjøre? Jeg skriver for min egen del, så hvorfor skal jeg da lure på om det er leseverdi i det jeg skribler ned?

Det blir som følger; på denne bloggen så skriver jeg fordi jeg liker å skrive, ikke for at andre skal glede seg over det.

Phu… presset er løftet fra mine skuldre og jeg kan skrive om hva som helst. YES!!