kengurubarnliv

I dag er en sånn dag. En dag hvor jeg stort sett bare kommer til å sitte forrand pc’n eller ligge i sengen og slumre eller lese bok. Jeg har dusjet, det tok mye energi, så nå sitter jeg her og kjenner på at jeg er sulten, men jeg må vente en stund før jeg orker å reise meg opp og lage mat. Kle på meg etter dusjen hadde også vært en god ide. Hverdagen består stort sett av dager som dette, de gode dagene er få og langt imellom. Jeg føler jeg lever et kengurubarnliv. Jeg ligger gjemt unna resten av verden uten å klare noe som helst eller jeg tusler stille rundt alene hjemme, men stort sett opplever jeg ikke annet enn bøker og film/tvserier. Jeg ligger nedi kengerumammas lomme, isolert og alene mens verden snurrer videre rundt meg uten at jeg er med. Jeg sparer krefter alt jeg kan, men det er ikke alltid det virker. Men så, så skal jeg noe, jeg skal ut i verden og møte andre mennesker. Jeg er i et bursdagselskap, hos kiropraktoren, eller på besøk noen korte timer, og da opplever jeg så mye jeg kan, jeg tar alt til meg og suger det inn. Jeg er ute av kengerumammas lomme og får være en del av verden en kort stunt før kreftene tar slutt og jeg må hjem til isolasjonen igjen. Nå er jeg i en fase hvor jeg klarer to ting i måneden om jeg er heldig. Jeg håper og regner med det blir bedre når det blir varmere i været. Jeg tror jeg hadde blitt galere enn jeg alt er om jeg ikke hadde hatt kapasitet til å snakke mye i tlf. Det redder meg. Det gir meg en link til omverdenen og hindrer meg i å bli helt isolert. Facebook er også fint, men gir meg på langt nær så mye som telefonsamtaler. Hvor mye jeg klarer å snakke i tlf avhenger også av dagsformen, er jeg helt på bunn klarer jeg ikke så lange eller mange samtaler. Det kan irritere og frustrere meg hvor lite jeg får til, men i stede velger jeg å fokusere på hvor heldig jeg er som er i en situasjon hvor arvingene stort sett har fløyet redet og jeg bare har meg selv å ta vare på.